Hvordan komme til Venabygdsfjellet

Du er her

Hovedtrekk i Venabygdsfjellets historie

Av Ove Løkken

Navnet «Venabygdsfjellet» er av nyere dato. Det vanlige navnet, særlig brukt av eldre folk til midten av 1900-åra, var «Venabygdskjølen» eller bare «Kjøl´n». Venabygdsfjellet er forholdsvis rikt på kulturminner også fra forhistorisk tid.

I Venabygda er det i de to siste århundrene funnet en god del oldsaker av jern som er datert tilbake til ca 7-800-tallet og tidligere, bl.a. våpenøkser, sverd, spydspisser og ikke mindre enn 10 pilspisser. Funna er spredt over hele bygda ved pløying og jordarbeider. Spydspisser og pilspisser er håndfaste bevis på at her har det bodd jakt- og fangstfolk for minst 1500 år siden.

Etter at gruvedriftene på Røros og Folldal kom i gang, har samferdselen mellom midtre Gudbrandsdal og Østerdalen gått over Venabygdsfjellet. På høsttinget i Ringebu 27. nov. 1708, er det spørsmål fra fogden om noen vil bygsle Atnedalen mot årlig avgift. Almuen nekter enstemmig at de liten eller ingen nytte har av området her, unntatt litt fiske og neverflekking: «…største fordellen berettis at være hestehvillen og beded naar de til eller fra Røraas har værit underveys». Hvile og beite for hestene gir en klar indikasjon på sommertrafikk med kløv. Det ble frakta korn og mel til Røros og kobber i bakfrakt, som ble kjørt videre til Lillehammer (Kleiven 1928).

Sollia eller «Setningslien» lå under Ringebu prestegjeld frem til 1864. Ettersom bosettingen i Sollia økte utover på 1700-tallet, var det betydelig trafikk mellom Venabygd/Ringebu og Østerdalen. Korn og mel ble frakta over fjellet, og jernmalm, trekull og tjære ble tatt med i retur.

Det har vært tre kløvveger over Venabygdsfjellet. En fra Venåssetra på nordenden av Storfjellet, nedover Svabudalen til Sollia. En veg gikk fra Venabygd, forbi Ospesetra, Øygardssetra, vest for Veslebøllia, vest for Bølvatnet og gjennom Bånskardet. Mellom Flåtjønnet og Muvatnet var det vegdele. En veg gikk vest for Snødøldalen til Vollum, og videre til Folldal. Den andre gikk nedover Snødøldalen til Enden (Hagen 1976).

Det ligg nær å tro at vegen nedover Snødøldalen var den mest brukte fjellovergangen ettersom sjefen for det «Ringeboeske Compagnie» Major P. Weybye, beskriv denne vegen fra Lundbakken til Enden i Sollia i 1805.

«… her er det både Sommer og Vintervey. … Veyens lengde 3 Miil,… en og en mann machere efter hinanden og bruger 11 á 12 Tiimer».

En tredje kløvveg, «Præstveien», gikk fra Vekkom, øst for Stulshøgdene, vest for Hirisjøen og gjennom Grøtørskaret og ned i Sollia. Sognepresten Christoffer Kraft slet seg fram på denne vegen med hest og kariol til vigslinga av Sollia kirke i 1738. Han var da 62 år gammel. Senere ble den brukt av Ringebu-prestene til gudstjenester i Sollia fram til 1864, da Sollia ble eget prestegjeld og kommune.

Ellers har det vært et nett av stier og råk på Venabygdsfjellet. Veger og råk mellom gardene og setrene og råk imellom setrene, tråkka til av hestehov, kuklauv og menneskefot. Råk som har gått sammen og råk som har skilt lag, vegskille kalt «varp». Å kaste en stein på varpet betydde lykke på ferda videre. Mange av disse gamle råka er delvis igjengrodd av vegetasjon og delvis sletta ut i forbindelse med opparbeiding av bilveger.

Kløv var en lite rasjonell transportmåte. Det kunne lastes maks ca. 80-90 kg på hesten. Kløven måtte tas av når hesten trengte hvile. Kløvtransporten tok slutt en gang på slutten av 1700-tallet. «Ferdamennene» fann nok ut at slede på vinterføre var å foretrekke. De kunne da frakte tre ganger så store lass per hest.

 

 

Webkamera på Venabygdsfjellet

Venabygdsfjellet Vel

Du finner oss her: www.venabygdsfjellet.no.

Bli medlem du også: http://www.venabygdsfjellet.no/?q=node/7.

Destinasjon Venabygdsfjellet er et prosjekt ledet av Venabygdsfjellet Vel.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer